Telemarksforskning (logo)
NASJONALT FORSKNINGSINSTITUTT med regional forankring og internasjonal relevans 

Kompetanse og faglig infrastruktur i helse- og omsorgstjenesten

Evaluering av prosjektet EVUK


I denne rapporten analyserer vi gjennomføringen og konsekvensene av et etter- og videreutdanningsprogram i helsetjenestene i fire kommuner i Hordaland (Lindås, Kvam, Austevoll og Tysnes).

Undervisningsmodellen er todelt. Del I omfatter lederutdanning med fokus på strategisk kompetansestyring, kommunaløkonomi, jus og forvaltning (30 studiepoeng). Lederutdanningen ble gjennomført før del II. Del II ble utformet og gjennomført for sykepleiere, vernepleiere, hjelpepleiere og omsorgsarbeidere.

To hovedspørsmål blir besvart. Det første angår selve etter- og videreutdanningsprogrammet, og dreier seg om hvorvidt det har virket etter hensikten. Har den omfattende satsingen på kompetanseheving faktisk ført til kompetanseheving? Det andre spørsmålet handler om konsekvensene av prosjektets effekt ute i kommunene. Har det fremmet kvalitet og hensiktsmessig ressursutnyttelse? I forlengelsen av disse hovedspørsmålene følger et tredje: hvilken betydning har slike effekter for arbeidsmotivasjon og for kommunenes evne til å rekruttering og beholde personell?

Vi går løs på det andre spørsmålet først, og henviser for øvrig til repportens del II, hvor vi diskuterer EVUK som utdanningsprogram. Kompetanse i de kommunale helse- og omsorgstjenestene i den norske velferdsstaten er blitt et sentralt spørsmål av to hovedgrunner. Den første er allmenn. Moderne organisasjoner er avhengig av kompetanse fordi produksjonsprosessen som oftest er kunnskapsintensiv. De må som oftest også stadig øke sin kompetanse fordi konkurranse og økende krav til kvalitet på produktene som tilbys gjør kompetanse relativt viktigere enn andre produksjonsfaktorer. For det andre rommer de kommunale helse- og omsorgstjenestene en rekke særegne betingelser for bruk av kompetanse. Disse betingelsene vier vi mye oppmerksomhet i denne studien. Alle dreier seg om helse- og omsorgsyrkenes arbeidskontekst. Vi er spesielt opptatt av at denne arbeidskonteksten skaper en rekke potensielle barrierer for evnen og muligheten til å ta ny kompetanse i bruk. Dette skaper mange store og til dels uoverstigelige utfordringer i kommunene vi har studert. Å forstå disse barrierene er vesentlig, for å vinne innsikt i hva som skal til for å realisere den norske velferdsstatens aller viktigste og vanskeligste mål: å sikre gode og lett tilgjengelige helse- og omsorgstjenester til alle som har behov for dem, helst i brukernes eget lokalmiljø. Denne oppgaven er ikke ny eller nødvendigvis spesielt annerledes enn tidligere. Det nye er for det første at tjenestene skal tilpasses langt flere og langt mer komplekse behov enn tidligere, og for det andre at kvalitetsnivået er i ferd med å bli definert og standardisert. Det siste er blant annet knyttet til at velferdspolitikken blir stadig mer rettighetsorientert. 

Vi påpeker at EVUK har vist oss at de fire kommunene har et betydelig ubrukt potensial for mer effektive, målrettede og bedre tjenester. Dersom de hadde tatt investeringskostnadene ved å sette den økte kompetansen i målrettet og mer spesialisert arbeid, ville de etter all sannsynlighet raskt oppnå store gevinster. Grunnene til at dette ikke gjøres, er ikke mangel på innsikt. Bruken av de ansatte som generell arbeidskraft med et diffust, men samtidig ofte altomfattende ansvar, og som samtidig forventes å absorbere uforutsigbarhet, gjør den ekstremt fleksibel men relativt lite faglig dynamisk og utviklende. Den sterke egalitarianismen som utvikler seg som en respons på dette, bidrar til å forsterke tendensen til at vedlikehold (av relasjoner og normer) prioriteres på bekostning av risikovillig eksperimentering med ny kunnskap.

Vi ønsker, så tydelig som mulig, å få fram at den særegne kombinasjonen av fleksibilitet og stabilitet vi ofte finner og helse- og omsorgstjenestene spiller en vesentlig rolle for kommunenes evne til å strekke til. Den relative stabiliteten, som altså lett kan forveksles med relativ stillstand, er produktet av en vesentlig kollektiv innsats for å minimalisere effektene av radikal uforutsigbarhet. Den er i så måte en vesentlig styrke snarere enn en svakhet. Vo forsøker å vise at dette skaper spesielle betingelser for hvordan økt kompetanse kan komme til anvendelse. I de fire kommunene vi har undersøkt i denne sammenhengen, har det dessverre vært gjort lite for å gjøre noe med disse betingelsene. De ansatte og deres ledere har riktig nok bidratt svært mye, sammen med en del andre ildsjeler lenger opp i det kommunale hierarkiet, men innsatsen har vært langt fra tilstrekkelig til at noe avgjørende nytt har blitt skapt. Men dette er på ingen måte særegent for Tysnes, Kvam, Lindås og Austevoll. De kommunale helse- og omsorgstjenestene utgjør etter alt å dømme den norske velferdsstatens største, uløste problem. Dette problemet venter tålmodig på handling fra de som har myndighet til å løse det, men som foreløpig dessverre ikke har sterk interesse av å gjøre det. I helse- og omsorgstjenestene er det ingen køer.